Tittelbildet tatt i betraktning, er det litt rart at det er kveldens landskamp mellom Sveits og Norge som gjør at jeg endelig fikk ut fingern og skrev mitt første blogginnlegg som Supporterfrue. Det skulle egentlig skje da Premier league startet i august, så når LFC tok sin første seier - men du vet, dagene bare flyr... Og det er kanskje derfor det er så fasinerende at fotballsupportere - som min mann - alltid (i hvert fall nesten) klarer å finne tid til å se en kamp, oppdatere seg på det siste om skader, spillerkjøp, trenerbytter og/eller diskutere forannevnte med likesinnede. I vårt (hans) tilfelle er dette først og fremst Tom og KM - de går visst aldri lei å snakke med hverandre om nettopp det. De sier ikke alltid "hei" en gang når de ringer hverandre - ingen vits i å sløse bort tid på høflighetsfraser når man kan gå rett på. Ser vel på telefondisplayet hvem som ringer, og da vet de vel hva samtaleemnet er i 99 av 100 tilfeller.
Vi fruene har gitt opp å få noe særlig informasjon om hvordan det står til med de respektive familiene i etterkant av disse samtalene - men vi fikk i hvert fall avklart en ting her, da jeg svarte på min manns telefon og kuppet litt samtaletid: Det er alltid underforstått at det hilses til kona selv om det ikke blir nevnt, og dersom ikke annet blir sagt står det bra til med hele hurven. Greit nok, forsåvidt.
Lurer på om fotballgutta feirer poenget mot Sveits? De hadde visst ikke så store forhåpninger om å vinne. Selv jeg med mine begrensede fotballkunnskaper har jo fått med meg at de jo ikke pleier å vinne. Så da får jeg vel bare gratulere med poenget. Ett poeng er bedre enn ingen poeng. Det skal jeg også prøve å huske i bloggen.
Inspirert av fotballfrue - men uten sammenligning forøvrig - blogger jeg om livet som supporterfrue. På svært mange måter er disse livene veldig forskjellige! Bloggen ble til høsten 2012, men det går litt opp og ned med aktiviteten... Tvitrer i tillegg som @supporterfrue og det er jeg som er Supporterfrue på Facebook. YNWA!
