mandag 5. mai 2014

Jeg angrer.

Eller, angrer er kanskje ikke rette ordet. For min adferd oppe i dette spiller jo ingen rolle fra eller til, det har jeg jo skjønt for lengst. Problemet, eller utfordringen, da, som det heter, er at jeg de siste ukene føler jeg har fått tilbake den komplette fotballidioten som jeg trodde mannen hadde vokst i fra. Jeg trodde, i min naivitet, at det var familieliv, alder, jobb og andre sysler som hadde dempet denne intense galskapen knyttet til et fotballlag. Men nei. Eller jo, det var det sikkert. Men nå blomstrer galskapen som aldri før, kan det virke som. Forståelig på en måte, det er jo første gang siden han ble Liverpool-supporter for 24, eller var det 25, år siden, at The Reds faktisk er et hårstrå fra å vinne liagen. Og her er vel kjernen til problemet.

Det jeg angrer på, eller ikke angrer, da men, dere skjønner sikkert hva jeg mener etter hvert, er at jeg i vinter har hatt en så pass stor grad av sympati og jeg vil nesten si oppriktig engasjement, i forhold til disse rødkledde menn i shorts og strømper. Jeg har virkelig unnet min supportermann og hans artsfrender den suksessen de har hatt, og nesten lidd med dem i den uutholdelige spenningen som har bygget seg opp nå mot sesongslutten.

Men så har det altså gått opp for meg at dette sannsynligvis har medført at jeg ikke lenger deler seng med en oppriktig, ekte og laaangt over middels interessert supporter med hang til å føre statistikker og tippe resultater på en systematisk og litt syk Arne Scheie-måte, til å hver natt ligge ved siden av en usannsynlig, uovermåtelig, og på grensen til uutholdbar fotballnerd av dimensjoner. Ut av det blå og til alle døgnets tider kommer det informasjon eller betraktninger om ståa i ligatoppen som om det var viktig, eller i hvert fall relevant, for meg - som jeg må få lov til å beskrive som en relativt hardt arbeidende yrkeskvinne med intet mindre enn tre barn og tre frivillige verv å ta meg av.
Foto fra youtube (se lenke lenger ned).

Kan jeg takke meg selv? Overdrev jeg mitt engasjement? Jeg skulle nok aldri ha startet å se på de fotballkampene. Så nå har jeg sluttet, og sitter oppe og blogger  mens jeg hører fløytelyder og mannestemmer i varierende toneleie fra kjellerstua.

Men så er han jo litt søt også da. Gårsdagens høydepunkt (for han) var da han overhørte at jentungene på eget initiativ og med nesten skremmende presisjon hadde søkt opp "We are Liverpool" på Youtube, og lyden runget opp fra underetasjen. Sitat mannen:

"Ahhh. Noen vil si at årets viktigste fotballhendelse var da Steven Gerrard gled og kanskje ga fra seg ligagullet. Jeg vil si at det var da døtrene mine på egenhånd søkte opp We are Liverpool!"

Poetry in motion. Amen og tra-la-la-la-la-la.
www.youtube.com/watch?v=uvRVjUMBavU

(eller denne var det vel egentlig: www.youtube.com/watch?v=_0wRDmmBlX0 )