- Endelig er OL ferdig...

Overskriften er faktisk ikke mine ord, men gjenspeiler en kommentar fra min ene datter for et par dager siden. "Gleder meg til OL er ferdig jeg, for da slipper pappa å se så mye på TV" var det faktiske utsagnet. Ord fra barnemunn er ofte et noe forvrengt bilde av virkeligheten, men denne gangen tror jeg jammen hun har rett. Det ligger verken dramatikk eller irritasjon bak den erkjennelsen, og jeg er den første til å innrømme at han har ikke vært alene om å se en god del sport på TV disse to OL-ukene. Og om barna ikke har vært like interessert som oss voksne, er ikke overnevnte kommentar det eneste gullkornet datteren har kommet med. Blant annet forkynte hun skråsikkert for sine besteforeldre her en dag at "Ole Einar Bjørndalen er jo kongen av skiskyting, da". Og det har hun jo rett i. Dessuten ble gårsdagens lørdagsgodteri fortært til - ikke barne-tv, men - gallaforestilling i kunstløp fra Sochi. Og i ettermiddag heiet de vilt på Jørgen Graabak under en reprise av kombinert lagkonkurranse. Så helt uinteresserte er de faktisk ikke selv heller...

Viktigere å være ivrig i praksis enn foran TV-skjermen!

Kommentaren ble forresten gjentatt ved middagsbordet i dag, da en venninne av henne var på besøk. Da lød den slik: "Åh, jeg er så glad OL er over, jeg asså, for da skal ikke mamma (ja hun sa faktisk det) og pappa se på TV hele tiden."

Jeg sa det ikke, men tenkte definitivt "håper hun ikke sier det der så veldig mange ganger offentlig". Men, så fulgte venninna opp med at slik hadde det vært hos dem også, og da ble jeg litt roligere. For det jo ikke slik at vi har sittet klistret foran skjermen og latt ungene gå for lut og kaldt vann - og vi var åpenbart ikke alene om å ha summingen av Harald Bredeli og co surrende i bakgrunn til nesten enhver tid disse 16 dagene. Dessuten - det er jo kultur! Også har det i høyeste grad bidratt til det lokale næringslivet. Jeg tenker ikke på i Sochi-området, der har vi måtte lese om hvordan statsmakta/arenautbyggerne snare tvert i mot har tatt seg til rette på bekostning av lokalbefolkningen. Neida, jeg tenker på det lokale næringslivet her i byen, og sikkert i over det ganske land.Strikkebutikkene er nemlig tomme for både heklenål nr 4 og det lyseblå babyull-garnet man bruker til å hekle den norske OL-lua. "Æsj", tenkte jeg, da jeg hørte det, men mente egentlig "yes, da har jeg en god unnskyldning for at det ikke ble noe av hekleplanene jeg lanserte på en jentekveld forleden". Flere av jentene som faktisk hørte min lue-ambisjon, sprader allerede rundt med sine nyheklede lyseblå topplagg...

Jeg svarte tvert ja da ei nabodame spurte om hun kunne låne heklenål nr 4 av meg i går. Og ikke om jeg forteller en levende sjel at jeg har to ubrukte nøster med lyseblå babyull liggende fra et strikkeprosjekt som ikke ble til genser og bukse men bare genser til minstemann i fjor...

Supportermannen min er ikke så opptatt av strikking, men han nevner en gang i blant at jeg godt kan strikke et rødt og hvitt skjerf til han hvis jeg gidder. SKJERF!? Jasså, så de selger ikke det i Kopshop, altså.

A propos the Kop - det gikk heldigvis bra på Anfield i dag. (Det reagerte ikke ungene på, forresten, at pappa buret seg inne i kjellestua to timer for å se på sport som ikke var OL en gang.) Det var en stund jeg lurte på om det ikke gikk veien, der jeg stod og bakte pizzadeig og gjorde husmor-ting i etasjen over. Det er lenge siden jeg jeg har hørt SÅ mye bank og dunk i vegger og gulv under en match. Og den overnevnte datteren kommenterte på et tidspunkt tørt at "nå skylder'n oss 85". Småbarnspappa'n har nemlig inngått en avtale om bøtlegging på 5 kr pr stygge ord han tilfeldigvis lirer ut av seg i mer eller mindre ubevisste sammenhenger. 

Men så ble det altså 4-3 til Liverpool over Swansea, og mannen steg blid som ei sol og kvitrende som ei lerke opp fra TV-dypet litt før kl 1630. Nå har vi sett på TV2s oppsummering av OL, og nå er det min tur til å smile bredt. I tippekampen "antall norske OL-medaljer" var jeg hele to poeng nærmere enn min mann, med mine 10 gull, 10 sølv og 9 bronse, mot hans 13-10-9. Uansett: fasiten - 11-5-10 - er det bare å bøye seg i hatten for.

Endelig over? Far og sønn koser seg med OLs siste medaljedryss under avslutningsseremonien i Sochi. PS minstemann reiste seg under den norske nasjonalsangen minutter tidligere!

Når helgen ikke blir helt som man har tenkt

Denne helgen ble alt annet enn vi hadde tenkt, både på hjemmebane, bortebane og fotballbanen.

Supporterfruen, altså jeg, hadde hatt en ganske travel uke på jobb, og utsatte avreise på familieutflukten til lørdag morgen - noe som skulle vise seg å bli en god avgjørelse. Utflukten var en tur til gode venner på Lillehammer, som skulle innebære lek og moro for seks søte små, litt shopping for mødrene, en skitur for fedrene og søndags-slalom på (nesten) hele gjengen. 

Glemte jeg fotballkamp for fedrene? Å beklager, det var jo det uuttalte høydepunktet i hele helgen egentlig, hjemmekamp mot serieleder Arsenal. Høydepunkt for fedrene, mener jeg? Å neida, slett ikke! For selv om klokkeslett for Liverpoolkampen alltid er en premissgiver i helger vi er sammen med denne familien - hvor far i huset er en like stor fotballidiot som min mann, og således mor i huset har en like forseglet skjebne som supporterfrue som jeg - er det også kampen som skaffer oss supporterfruer mer goodwill og handlingsrom enn ellers. Supporterene legger seg nemlig virkelig i selen for å gjøre det umulig for oss å himle med øya over at to timers kvalitetstid nok en gang skal brukes til å se 22 voksne menn løpe etter en lærkule. Taktikken er å gi et tilbud vi ikke kan si nei til. Da foreslår de gjerne et passende dagsprogram som innebærer at de skal ta alle barna slik og slik, så kan vi gjøre kone-ting sånn og sånn. De er ofte elskverdige nok til å foreslå hvilke kone-ting vi kan gjøre til og med, som shopping, skitur eller kafébesøk. Inntil kampen begynner såklart. 

Men kl 0350 lørdag morgen - rettelse: natt - skjønte min mann og jeg at denne helgen ble nok ikke slik i det hele tatt. De neste par timene gikk nemlig med til å vaske spy av minstemann, ting i nærheten av minstemann, så av minstemann igjen, og selvsagt tingene igjen. Og da han var i pysj nr 3 og "helt sikker ferdig med å kaste opp" var jeg dum nok til å la han ligge sammen med meg, og sa måtte det jammen vaskes spy av dobbeltsenga også. 

Resten av helgen sier seg da litt selv. Du tar ikke med deg en slik tass, uansett hvor frisk og rask han virker kun sekunder etter siste kule er over, inn i et annet småbarnshjem. Det er ikke med magesjau som med vannkopper, at man er hjertlig velkommen like vel "for vi har ikke hatt vannkopper enda, og de neste par ukene har vi faktisk tid til å få det, så bare kom dere". Passer bra å bli ferdig med det liksom. Nei, magebasseluskene er det best å holde på hjemmebane, selv om skuffelsen for de to friske barna (bank-i-bordet) var så stor at de nestene måtte bestikkes for ikke å gjøre alvor av "da kan vel vi ta buss eller noe uten dere".

Nei, så helgen ble ikke slik vi tenkte og trodde den skulle bli. Heller ikke på fotballbanen. For min manns kommentar før han stupte ned i kjellerstua kvart på to "uff, i dag tror jeg kanskje vi taper, altså", ble ettertrykkelig gjort til skamme av Skertl, Sterling, Sturridge og de andre røde da de banket Arsenal 5-1på Anfield. Det skal ikke mer til for at livet blir litt lysere, tross alt.

Syk, men i godt humør ved leggetid lørdag. Var det storseieren mot Arsenal som var årsaken? Ulastelig antrukket i hvert fall - og denne natten holdt pysjen helt til søndagen begynte ved 0520-tiden...