Supporterfruen, altså jeg, hadde hatt en ganske travel uke på jobb, og utsatte avreise på familieutflukten til lørdag morgen - noe som skulle vise seg å bli en god avgjørelse. Utflukten var en tur til gode venner på Lillehammer, som skulle innebære lek og moro for seks søte små, litt shopping for mødrene, en skitur for fedrene og søndags-slalom på (nesten) hele gjengen.
Glemte jeg fotballkamp for fedrene? Å beklager, det var jo det uuttalte høydepunktet i hele helgen egentlig, hjemmekamp mot serieleder Arsenal. Høydepunkt for fedrene, mener jeg? Å neida, slett ikke! For selv om klokkeslett for Liverpoolkampen alltid er en premissgiver i helger vi er sammen med denne familien - hvor far i huset er en like stor fotballidiot som min mann, og således mor i huset har en like forseglet skjebne som supporterfrue som jeg - er det også kampen som skaffer oss supporterfruer mer goodwill og handlingsrom enn ellers. Supporterene legger seg nemlig virkelig i selen for å gjøre det umulig for oss å himle med øya over at to timers kvalitetstid nok en gang skal brukes til å se 22 voksne menn løpe etter en lærkule. Taktikken er å gi et tilbud vi ikke kan si nei til. Da foreslår de gjerne et passende dagsprogram som innebærer at de skal ta alle barna slik og slik, så kan vi gjøre kone-ting sånn og sånn. De er ofte elskverdige nok til å foreslå hvilke kone-ting vi kan gjøre til og med, som shopping, skitur eller kafébesøk. Inntil kampen begynner såklart.
Men kl 0350 lørdag morgen - rettelse: natt - skjønte min mann og jeg at denne helgen ble nok ikke slik i det hele tatt. De neste par timene gikk nemlig med til å vaske spy av minstemann, ting i nærheten av minstemann, så av minstemann igjen, og selvsagt tingene igjen. Og da han var i pysj nr 3 og "helt sikker ferdig med å kaste opp" var jeg dum nok til å la han ligge sammen med meg, og sa måtte det jammen vaskes spy av dobbeltsenga også.
Resten av helgen sier seg da litt selv. Du tar ikke med deg en slik tass, uansett hvor frisk og rask han virker kun sekunder etter siste kule er over, inn i et annet småbarnshjem. Det er ikke med magesjau som med vannkopper, at man er hjertlig velkommen like vel "for vi har ikke hatt vannkopper enda, og de neste par ukene har vi faktisk tid til å få det, så bare kom dere". Passer bra å bli ferdig med det liksom. Nei, magebasseluskene er det best å holde på hjemmebane, selv om skuffelsen for de to friske barna (bank-i-bordet) var så stor at de nestene måtte bestikkes for ikke å gjøre alvor av "da kan vel vi ta buss eller noe uten dere".
Nei, så helgen ble ikke slik vi tenkte og trodde den skulle bli. Heller ikke på fotballbanen. For min manns kommentar før han stupte ned i kjellerstua kvart på to "uff, i dag tror jeg kanskje vi taper, altså", ble ettertrykkelig gjort til skamme av Skertl, Sterling, Sturridge og de andre røde da de banket Arsenal 5-1på Anfield. Det skal ikke mer til for at livet blir litt lysere, tross alt.
 |
| Syk, men i godt humør ved leggetid lørdag. Var det storseieren mot Arsenal som var årsaken? Ulastelig antrukket i hvert fall - og denne natten holdt pysjen helt til søndagen begynte ved 0520-tiden... |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommenter gjerne på innleggene mine, og kom gjerne med forslag til hva jeg kan skrive om. Siden jeg ved siden av å være supporterfrue - eller snarere framfor å være det - er en travel trebarnsmor er det ikke sikkert jeg ser kommentarer med en gang... Så oppfør deg som folk (selv om du ikke skulle like det jeg skriver) og be patient😊