Menn som elsker Klopp

Både på og utenfor banen har det skjedd utrolig mye siden sist. På banen vil nok mange si det viktigste som har skjedd er Klopp. Jørgen Norbert sådan. Endelig en hunk av en en manager, var min første tanke - denne mannen kan jeg like. Men uansett hvor godt jeg liker han, er jeg ikke i nærheten av å like han så godt som visse andre jeg kjenner...

Tittelen på innlegget hadde jeg egentlig tenkt skulle være "Om å sovne til Klopp", og det jeg skulle skrive om var min manns nye "sengelektyre" på iPhonen: opptak av pressekonferanser med nevnte herr Klopp. Sitater som ofte etterfølger humring eller sågar høylytt latter er:

- Han er så bra, ass!

- Hør den gode stemningen, 'a!

- Kan ikke ikke like han der vettu!

Og poenget er (og det er jeg enig i altså) at han har en lun og fin væremåte, og at han sjarmerer pressekorpset og tilhørerne i senk. Han sier ingenting man kan ta han på liksom, er ærlig, åpen, u-sur og morsom - slik sett langt i fra "the normal one". Men det var jo nettopp den kommentaren han vant alles hjerter med, selv om - eller kanskje nettopp fordi - det var på bekostning av Chelsea-manager José Mourinhos tilsvarende "I'm the special one". 

Så kan man diskutere: er det en normal manager eller er det en spesiell manager som sier som Klopp gjorde etter dagens bitre tap 2-0 mot Newcastle:

- For noen dager siden var vi briljante, i dag var vi ikke bra. Slik er livet og slik er fotball. 

Men altså, tittelen ble Menn som elsker Klopp. Dere forstår allerede at jeg bor sammen med en av dem. To, faktisk, men den yngste er bare 3 år, så "elske" er kanskje å ta litt hardt i. Men Klopp-sangen er innlært, og her en lørdags morgen kom han løpende med Aftenposten og ropte entusiastisk:

Men den sterkeste kjærlighetserklæringen til Klopp kom vår gode venn og ultrasupporter Tom med (og jeg har fått tillatelse til å gjengi dette på bloggen):

- Jeg har så man crush på den mannen, at jeg tror jeg kan si at dersom jeg ble seksuelt antastet av han ville jeg hatt et smil om munnen...

Trenger jeg si mer?

(Det skal sies at dette var før Newcastle-tapet, og midt i en passiar der de sa høyt det de egentlig ikke tør tenke på en gang: nemlig at Liverpool har en mikroskopisk (?) sjanse til å vinne ligaen...)

Betal-TV på tilbud

"Det var på tilbud!"
Utropet kom kjapt etter at han hadde annonsert at nå har vi Viasat sport, Viasat fotball, Viasat golf, viasat motor og hva de nå heter alle kanalene som nå altså er å finne på en - nei to - Get-bokser i vårt hus.

På grensen til slu argumentasjon, men siden jeg selv synes at tilbud i utgangspunktet rettferdiggjør et hvert innkjøp, kunne jeg selvsagt ikke si noe på det. Dessuten kan man generelt ikke klage på utgiftene ved å ha hobbyen "være fotballsupporter" i forhold til feks de som driver ekstremsport eller samler på amerikanske biler eller kunst. En og annen tur til England blir det jo i løpet av et år - men her i huset har vi en omforent forståelse av at det er ekvivalent med feks en shoppingtur til Stockholm eller Gdansk med flickorna. Litt færre handleposer med hjem fra England, men minst like mye, ja faktisk mye mer, godt humør og godvilje og spore etter hjemkomst. Pengebruk diskuteres ikke. Han spør ikke hvor mye jeg har shoppet for, og jeg spør ikke hva fotballbilletten kostet... Billig fly er det som regel i begge tilfeller!

Grunnen til at Viasat måtte inn i stua, var at Liverpool nå "endelig" er tilbake i Champions league. Hele 1742 dager siden sist, fikk jeg vite. Tenk det! Den dagen husker jeg ikke, men jeg husker veldig godt en champions league-kamp noen år tidligere... Mannen var i Istanbul og så kampen live (den turen tror jeg danket ut de fleste shoppingturer hva gjelder kostnader...) - men jeg hadde stua full av gode venner og spekemat - og Champions league-finalen på storskjerm. Fantastisk snuoperasjon av de røde, fra å ligge under 0-3 til å vinne på straffekonk etter 3-3, så the Kop deretter kunne synge "we won it five times, we won it five times".
Det er minst to forskjellige oppfatninger her i huset, om hvorvidt det er ønskelig at de neste år kan øke med enda en pokal...

Jeg angrer.

Eller, angrer er kanskje ikke rette ordet. For min adferd oppe i dette spiller jo ingen rolle fra eller til, det har jeg jo skjønt for lengst. Problemet, eller utfordringen, da, som det heter, er at jeg de siste ukene føler jeg har fått tilbake den komplette fotballidioten som jeg trodde mannen hadde vokst i fra. Jeg trodde, i min naivitet, at det var familieliv, alder, jobb og andre sysler som hadde dempet denne intense galskapen knyttet til et fotballlag. Men nei. Eller jo, det var det sikkert. Men nå blomstrer galskapen som aldri før, kan det virke som. Forståelig på en måte, det er jo første gang siden han ble Liverpool-supporter for 24, eller var det 25, år siden, at The Reds faktisk er et hårstrå fra å vinne liagen. Og her er vel kjernen til problemet.

Det jeg angrer på, eller ikke angrer, da men, dere skjønner sikkert hva jeg mener etter hvert, er at jeg i vinter har hatt en så pass stor grad av sympati og jeg vil nesten si oppriktig engasjement, i forhold til disse rødkledde menn i shorts og strømper. Jeg har virkelig unnet min supportermann og hans artsfrender den suksessen de har hatt, og nesten lidd med dem i den uutholdelige spenningen som har bygget seg opp nå mot sesongslutten.

Men så har det altså gått opp for meg at dette sannsynligvis har medført at jeg ikke lenger deler seng med en oppriktig, ekte og laaangt over middels interessert supporter med hang til å føre statistikker og tippe resultater på en systematisk og litt syk Arne Scheie-måte, til å hver natt ligge ved siden av en usannsynlig, uovermåtelig, og på grensen til uutholdbar fotballnerd av dimensjoner. Ut av det blå og til alle døgnets tider kommer det informasjon eller betraktninger om ståa i ligatoppen som om det var viktig, eller i hvert fall relevant, for meg - som jeg må få lov til å beskrive som en relativt hardt arbeidende yrkeskvinne med intet mindre enn tre barn og tre frivillige verv å ta meg av.

Foto fra youtube (se lenke lenger ned).

Kan jeg takke meg selv? Overdrev jeg mitt engasjement? Jeg skulle nok aldri ha startet å se på de fotballkampene. Så nå har jeg sluttet, og sitter oppe og blogger  mens jeg hører fløytelyder og mannestemmer i varierende toneleie fra kjellerstua.

Men så er han jo litt søt også da. Gårsdagens høydepunkt (for han) var da han overhørte at jentungene på eget initiativ og med nesten skremmende presisjon hadde søkt opp "We are Liverpool" på Youtube, og lyden runget opp fra underetasjen. Sitat mannen:

"Ahhh. Noen vil si at årets viktigste fotballhendelse var da Steven Gerrard gled og kanskje ga fra seg ligagullet. Jeg vil si at det var da døtrene mine på egenhånd søkte opp We are Liverpool!"

Poetry in motion. Amen og tra-la-la-la-la-la.
www.youtube.com/watch?v=uvRVjUMBavU

(eller denne var det vel egentlig: www.youtube.com/watch?v=_0wRDmmBlX0 )

Pakke i posten og min første supporterselfie

Fredag kom det en pakke i posten. Ikke visste jeg at den skulle komme til å spille en rolle i mitt liv, den var nemlig ikke adressert til meg.

Men først. Nå hardner det til. Dagens seier - 3-2 over Manchester City - gjør det uvirkelige litt mer realistisk. Han tør ikke tro på det enda, men jeg vet at inne i mannen, og enhver annen Liverpool-supporter, bor nå det et brennende og intenst håp om liga-seier. Hvem hadde trodd det da serien startet? Hvem hadde trodd at Brendan Rodgers ikke bare var Liverpools redningsmann, men den som så til de grader skulle få skuta på rett kjøl at seriegull er innenfor rekkevidde fire runder før sesongslutt?

Ikke jeg i hvert fall. Hadde aldri hørt om mannen engang, jeg.

Men det har jeg nå. Litt går jo inn av alle disse referatene og analysene jeg til stadighet utsettes for. I dagens første samtale (etter "god morgen, kjære", men før vi hadde stått opp) hadde jeg til og med noe å bidra med, skulle det vise seg. For ikke å fyre seg selv opp for mye, inntar han nemlig en litt påtatt pessimistisk holdning før de fleste kamper - særlig nå til dags. Men da han sa han trodde de kanskje ikke kom til å vinne i dag, sa jeg "slapp av. De vinner, helt sikkert." Også stod jeg opp, og ble med mamma og pappa for å klargjøre hytta til påskeinnrykk i morgen etter jobb. Ett barn ble igjen hjemme - og hadde kost seg med kamp sammen med pappa'n og en annen supporter-pappa. Da vi andre kom hjem til kvelds spradet både far og datter rundt i Liverpool-drakt - dattern sågar i shorts og strømper. 

Which bringes me back to fredag og postpakken. Den viste seg å inneholde tre Liverpool-drakter. Barna er nettopp blitt kledd opp - bortedrakter på jentene og full mundur til lillebror - så det kunne ikke være til dem. Nei sku' du sett! Det var to til far (hjemme + borte) og en til mor! Min aller første - og muligens siste - Liverpool-drakt! Må innrømme at den ikke nødvendigvis stod på ønskelista, men når jeg så hvor mange poeng jeg høstet ved å bære den hele fredag kveld, er det nesten så jeg lurer på hvorfor jeg ikke selv har anskaffet en slik for lenge siden. Og jammen ble det ikke en dobbelt "milepæl" - min aller første supporter-selfie er et faktum. God påske!

Noen ting er umulig å forutse

Andre ting er lett å forutse, med overveiende grad av sannsynlighet. I dag gjorde jeg en interessant erfaring med det siste, men først noen litt mer generelle eksempler sett fra en supporterfrues perspektiv, og det på en dag da Liverpool ikke bare beseiret, men banket selveste erkerival Manchester United 0-3 borte.

Vanskelig eller lett å forutse at gledesrus på en fotballbane kan få en voksen mann til å kysse en kameralinse som om det var kona? Foto fra liverpool.no.

Ting som er vanskelig eller umulig å forutsi:
- Resultatet av en fotballkamp, uansett hvor mye tid man har brukt på å tenke på den, snakke om den og analysere mulighetene for et visst utfall av den på forhånd.
- Humøret på supporteren (les: mannen) etter en fotballkamp, dersom du ikke selv har fulgt med på kampen eller rukket å sjekke resultatet før han står ansikt-til-ansikt med deg og resten av familien.
- Om du forverrer eller forbedrer det overnevnte humøret ved å forsøke deg på en trøstende kommentar, en kort kampanalyse (som du har snappet opp på twitter eller på TV) eller for den del en gratulasjon når du står ansikt til ansikt med en supporter etter en fotballkamp du vet resultatet av.
- Om resultatet av den aktuelle kampen fører til få eller mange minutter på telefon med andre supportere, eller en fotballinteressert bror for den saks skyld, i etterkant. Dog har seiere en tendens til å kreve noe mer tid enn tap. Faktisk.

Ting som er lett eller garantert å forutsi:
- At resultatet av en fotballkamp "noen" har analysert seg fram til at "vi taper sikkert", kan bli bedre - men ikke verre - enn fryktet.
- Humøret på supporteren etter en fotballkamp, dersom du selv har fulgt med på kampen eller har sjekket resultatet før du står ansikt-til ansikt med mannen.
- At det aller tryggeste er å holde kjeft om fotballkamper som nettopp er ferdigspilt, og la han si det første ordet - også hvis Laget vant (selv om de fleste kommentarer går greit da, kan man også da være uheldig). Vitser slår som regel alltid dårlig an.
- Kamper som inneholder dårlige dommeravgjørelser, straffespark, utvisninger, skader eller ender med et overraskende resultat, krever mer tid til bearbeiding (på telefon med andre supportere eller for eksempel en fotballinteressert bror).

Listene kunne vært mye lenger, men nå tilbake til dagens erfaring i forhold til noe som var lett å forutsi. Sånn ca et kvarter før kampslutt tok jeg meg nemlig i å stå oppe på kjøkkenet (over fotball-hulen) og vente på høylydt munnbruk og/eller dunk som følge av slag mot vegg/sofa eller tramp i bakken. Hvorfor?

Jo, ca fem minutter tidligere ble hele huset rystet av et hjerteskjærende smerteskrik, da vår eldste datter - som var beordret opp på kjøkkenet for å hente en brødskive og et eple til sin far - regelrett gikk skikkelig på rævva i trappa, så både brød og epler føk veggimellom og halebeinet fikk seg en skikkelig kakk. Så hjerteskjærende var skriket at faren satte kampen på pause (det tok jeg for gitt at han gjorde), kom styrtende til og nådde trappen kun tiendedels sekunder etter mamma'n, som bare kunne slippe alt hun hadde i hendene uten å trykke på pause. Etter å ha konstatert at det gikk relativt greit med barnet, gikk begge foreldre tilbake til sitt - henholdsvis TV'n og kjøkkenbenken (!). Der fikk jeg i et øyeblikks tidsvakuum med meg via twitter at Gerrard nettopp hadde bommet på straffe,og kun sekunder senere tikket følgende tekstmelding inn fra en supporterfrue på Lillehammer: "Jeg skjønner ikke hvorfor han på død og liv må ROPE til tv'n."
Tilsammen førte dette til at jeg forutsa, med overveiende grad av sannsynlighet, at innen kort tid, når mannen - som nå ligger litt etter realtime i matchen - også ser at Gerrard bommer på straffen, kommer med et verbalt og/eller fysisk utbrudd av overnevnte karakter.

Selvfølgelig fikk jeg rett. Ordene gjentar seg ikke på trykk, men jeg kan si jeg umiddelbart ble svært sjokkert over at han så til de grader kunne la hemningene fare med barn tilstede i rommet. Det viste seg heldigvis senere - ved konfrontasjon og utspørring  - at barnet IKKE var til stede i rommet på det aktuelle tidspunktet. Beviset for det var at han ikke verken under eller etter kampen hadde mottatt noe økonomisk krav (ref nest siste avsnitt i forrige blogginnlegg).

Men som vi vet endte det godt og bedre enn godt, selv om Gerrard bommet på straffe. En straffe vi visstnok ikke skulle hatt ("men vi skulle hatt en straffe vi ikke fikk senere"). Jeg for min del var ikke så opptatt av antall straffer, men hvordan de strikka fotballskoene til Suarez funket.
"De så glatte ut."
Ja, så vet jeg det. Ingen vits i å finne fram  strikkepinnene, med andre ord.

Adidas' verdensnyhet Samba Primeknit er allerede utsolgt på unisportstore.com. Om det var strikkaskoa eller killer-blikket som gjorde utslaget i dag vites ikke, men Louis Suarez skuffet ikke og satte ballen i mål mot ManU.

- Endelig er OL ferdig...

Overskriften er faktisk ikke mine ord, men gjenspeiler en kommentar fra min ene datter for et par dager siden. "Gleder meg til OL er ferdig jeg, for da slipper pappa å se så mye på TV" var det faktiske utsagnet. Ord fra barnemunn er ofte et noe forvrengt bilde av virkeligheten, men denne gangen tror jeg jammen hun har rett. Det ligger verken dramatikk eller irritasjon bak den erkjennelsen, og jeg er den første til å innrømme at han har ikke vært alene om å se en god del sport på TV disse to OL-ukene. Og om barna ikke har vært like interessert som oss voksne, er ikke overnevnte kommentar det eneste gullkornet datteren har kommet med. Blant annet forkynte hun skråsikkert for sine besteforeldre her en dag at "Ole Einar Bjørndalen er jo kongen av skiskyting, da". Og det har hun jo rett i. Dessuten ble gårsdagens lørdagsgodteri fortært til - ikke barne-tv, men - gallaforestilling i kunstløp fra Sochi. Og i ettermiddag heiet de vilt på Jørgen Graabak under en reprise av kombinert lagkonkurranse. Så helt uinteresserte er de faktisk ikke selv heller...

Viktigere å være ivrig i praksis enn foran TV-skjermen!

Kommentaren ble forresten gjentatt ved middagsbordet i dag, da en venninne av henne var på besøk. Da lød den slik: "Åh, jeg er så glad OL er over, jeg asså, for da skal ikke mamma (ja hun sa faktisk det) og pappa se på TV hele tiden."

Jeg sa det ikke, men tenkte definitivt "håper hun ikke sier det der så veldig mange ganger offentlig". Men, så fulgte venninna opp med at slik hadde det vært hos dem også, og da ble jeg litt roligere. For det jo ikke slik at vi har sittet klistret foran skjermen og latt ungene gå for lut og kaldt vann - og vi var åpenbart ikke alene om å ha summingen av Harald Bredeli og co surrende i bakgrunn til nesten enhver tid disse 16 dagene. Dessuten - det er jo kultur! Også har det i høyeste grad bidratt til det lokale næringslivet. Jeg tenker ikke på i Sochi-området, der har vi måtte lese om hvordan statsmakta/arenautbyggerne snare tvert i mot har tatt seg til rette på bekostning av lokalbefolkningen. Neida, jeg tenker på det lokale næringslivet her i byen, og sikkert i over det ganske land.Strikkebutikkene er nemlig tomme for både heklenål nr 4 og det lyseblå babyull-garnet man bruker til å hekle den norske OL-lua. "Æsj", tenkte jeg, da jeg hørte det, men mente egentlig "yes, da har jeg en god unnskyldning for at det ikke ble noe av hekleplanene jeg lanserte på en jentekveld forleden". Flere av jentene som faktisk hørte min lue-ambisjon, sprader allerede rundt med sine nyheklede lyseblå topplagg...

Jeg svarte tvert ja da ei nabodame spurte om hun kunne låne heklenål nr 4 av meg i går. Og ikke om jeg forteller en levende sjel at jeg har to ubrukte nøster med lyseblå babyull liggende fra et strikkeprosjekt som ikke ble til genser og bukse men bare genser til minstemann i fjor...

Supportermannen min er ikke så opptatt av strikking, men han nevner en gang i blant at jeg godt kan strikke et rødt og hvitt skjerf til han hvis jeg gidder. SKJERF!? Jasså, så de selger ikke det i Kopshop, altså.

A propos the Kop - det gikk heldigvis bra på Anfield i dag. (Det reagerte ikke ungene på, forresten, at pappa buret seg inne i kjellestua to timer for å se på sport som ikke var OL en gang.) Det var en stund jeg lurte på om det ikke gikk veien, der jeg stod og bakte pizzadeig og gjorde husmor-ting i etasjen over. Det er lenge siden jeg jeg har hørt SÅ mye bank og dunk i vegger og gulv under en match. Og den overnevnte datteren kommenterte på et tidspunkt tørt at "nå skylder'n oss 85". Småbarnspappa'n har nemlig inngått en avtale om bøtlegging på 5 kr pr stygge ord han tilfeldigvis lirer ut av seg i mer eller mindre ubevisste sammenhenger. 

Men så ble det altså 4-3 til Liverpool over Swansea, og mannen steg blid som ei sol og kvitrende som ei lerke opp fra TV-dypet litt før kl 1630. Nå har vi sett på TV2s oppsummering av OL, og nå er det min tur til å smile bredt. I tippekampen "antall norske OL-medaljer" var jeg hele to poeng nærmere enn min mann, med mine 10 gull, 10 sølv og 9 bronse, mot hans 13-10-9. Uansett: fasiten - 11-5-10 - er det bare å bøye seg i hatten for.

Endelig over? Far og sønn koser seg med OLs siste medaljedryss under avslutningsseremonien i Sochi. PS minstemann reiste seg under den norske nasjonalsangen minutter tidligere!

Når helgen ikke blir helt som man har tenkt

Denne helgen ble alt annet enn vi hadde tenkt, både på hjemmebane, bortebane og fotballbanen.

Supporterfruen, altså jeg, hadde hatt en ganske travel uke på jobb, og utsatte avreise på familieutflukten til lørdag morgen - noe som skulle vise seg å bli en god avgjørelse. Utflukten var en tur til gode venner på Lillehammer, som skulle innebære lek og moro for seks søte små, litt shopping for mødrene, en skitur for fedrene og søndags-slalom på (nesten) hele gjengen. 

Glemte jeg fotballkamp for fedrene? Å beklager, det var jo det uuttalte høydepunktet i hele helgen egentlig, hjemmekamp mot serieleder Arsenal. Høydepunkt for fedrene, mener jeg? Å neida, slett ikke! For selv om klokkeslett for Liverpoolkampen alltid er en premissgiver i helger vi er sammen med denne familien - hvor far i huset er en like stor fotballidiot som min mann, og således mor i huset har en like forseglet skjebne som supporterfrue som jeg - er det også kampen som skaffer oss supporterfruer mer goodwill og handlingsrom enn ellers. Supporterene legger seg nemlig virkelig i selen for å gjøre det umulig for oss å himle med øya over at to timers kvalitetstid nok en gang skal brukes til å se 22 voksne menn løpe etter en lærkule. Taktikken er å gi et tilbud vi ikke kan si nei til. Da foreslår de gjerne et passende dagsprogram som innebærer at de skal ta alle barna slik og slik, så kan vi gjøre kone-ting sånn og sånn. De er ofte elskverdige nok til å foreslå hvilke kone-ting vi kan gjøre til og med, som shopping, skitur eller kafébesøk. Inntil kampen begynner såklart. 

Men kl 0350 lørdag morgen - rettelse: natt - skjønte min mann og jeg at denne helgen ble nok ikke slik i det hele tatt. De neste par timene gikk nemlig med til å vaske spy av minstemann, ting i nærheten av minstemann, så av minstemann igjen, og selvsagt tingene igjen. Og da han var i pysj nr 3 og "helt sikker ferdig med å kaste opp" var jeg dum nok til å la han ligge sammen med meg, og sa måtte det jammen vaskes spy av dobbeltsenga også. 

Resten av helgen sier seg da litt selv. Du tar ikke med deg en slik tass, uansett hvor frisk og rask han virker kun sekunder etter siste kule er over, inn i et annet småbarnshjem. Det er ikke med magesjau som med vannkopper, at man er hjertlig velkommen like vel "for vi har ikke hatt vannkopper enda, og de neste par ukene har vi faktisk tid til å få det, så bare kom dere". Passer bra å bli ferdig med det liksom. Nei, magebasseluskene er det best å holde på hjemmebane, selv om skuffelsen for de to friske barna (bank-i-bordet) var så stor at de nestene måtte bestikkes for ikke å gjøre alvor av "da kan vel vi ta buss eller noe uten dere".

Nei, så helgen ble ikke slik vi tenkte og trodde den skulle bli. Heller ikke på fotballbanen. For min manns kommentar før han stupte ned i kjellerstua kvart på to "uff, i dag tror jeg kanskje vi taper, altså", ble ettertrykkelig gjort til skamme av Skertl, Sterling, Sturridge og de andre røde da de banket Arsenal 5-1på Anfield. Det skal ikke mer til for at livet blir litt lysere, tross alt.

Syk, men i godt humør ved leggetid lørdag. Var det storseieren mot Arsenal som var årsaken? Ulastelig antrukket i hvert fall - og denne natten holdt pysjen helt til søndagen begynte ved 0520-tiden...